#Denfølelsen #historiskeøyeblikk #EON

I morges kom nyheten om at det tyske energiselskapet EON skiller fossilsatsinga ut av kjernevirksomheten som heretter skal være fornybar kraft og forbrukertjenester.

For norske kraftselskaper er fornybarproduksjon og fokus en hverdagslig sak. Det er det definitivt ikke for EON. Dette gjør de fordi de tror at de må, for å overleve. Derfor satt nok mange av de som har fulgt det europeiske energimarkedet og klimapolitikken ei stund med samme følelse som meg: Dette er historisk. Nå skjer det faktisk. Nå dør den fossile kraftbransjen i Europa.

For det er EON det er snakk om. Den tyske, og europeiske energigiganten. Et av Europas største og mest verdifulle selskaper, for ikke så mange år siden. EON, som brukte å komme til Brussel med et busslass med Armanikledte lobbyister, bokstavelig talt, når energi- og klimapolitikken i EU skulle utformes. EON, som var bygget på en historie om tett integrering mellom industri og kraftproduksjon, men som skilte ut «solnedgangsvirksomheten», solgte aluminiumsproduksjonen sin til Hydro feks, og fokuserte på fossil kraftproduksjon. EON, som var bygget på kull, men hadde klokketro på at de skjønte og styrte klimapolitikken og satset for fullt på gasskraft i 2005. Som investerte i Nordsjøen, feks. Fordi det var det eneste realistiske, fordi det ikke var potensiale for fornybar kraft i Tyskland/EU, fordi kraftprisene var skyhøye og ville være det i all framtid.

Det skulle bare et par jordskjelv til. Ett faktisk, fysisk i Japan, som ledet til det andre, en total omlegging av den tyske energipolitikken. Den tyske fornybarsatsinga har forstyrret det tradisjonelle energimarkedet, fullstendig. Prisene på produksjon av vind- og solkraft har sunket dramatisk, og med det også kraftprisene. Det går faktisk an å produsere fornybar kraft i Tyskland, og resten av Europa. Verden går ikke under av det. Selv kraftsystemet overlever det, med litt tilpasning og forbrukerfokus. Men ikke de europeiske energigigantene. Kundene deres har forsvunnet. Prisene er for lave til å dekke kostnadene deres. De må tilpasse seg. Og de siste som tilpasser seg får det ikke bare tungt, de dør. Det er dèt dagens nyhet forteller oss.

Norge er, nær sagt som vanlig, lottovinner. Vi kan fornybar kraftproduksjon. Det er det vårt kraftsystem er basert på. Ikke bare fornybar, men billig og fleksibel fornybar i form av regulerbar vannkraft. Og vi har potensiale for mer, om vi ønsker og satser. Det er en fantastisk mulighet for våre kraftselskaper, og fylka som sitter med naturressursene. Det er bare å gripe den.

Og så merke oss at den største andelen av den norske produksjonen av energivarer foregår innefor den sektoren som EON nå skiller ut….

Reklamer
#Denfølelsen #historiskeøyeblikk #EON

Odda vil ha fylkeskommunen med på å sikre industrien forutsigbarhet, men fylka har ingen forutsigbarhet å selge

Odda kommune går i forhandlinger med lokal kraftintensiv industri, melder Vest24.no. De ønsker å tilby industrien kortreist kraft, kommunens rundt 120 GWh i konsesjonskraftrett,  til langsiktig forutsigbar pris. Invitten blir sikkert godt mottatt av industribedriftene, selv om kommunen selvsagt må ha betalt for krafta. Forutsigbar kraftpris er viktig for den kraftintensive industrien. Invitten til Hordaland fylkeskommune om å hive seg med på laget kan fort bli mottatt med noe større skepsis, selv om fylket sitter med betydelige konsesjonskraftrettigheter. Fylkene har nemmelig en sekundær rett til konsesjonskraft som det nå er stor usikkerhet rundt: Fylka får den krafta kraftkommunene ikke trenger til alminnelig forbruk. Men hva om kommuner slår seg sammen og dermed øker sitt behov? Hva om kommune og kraftverk tar flytting til et anna fylke? Hva skjer da med fylkets konsesjonskraft? Med en kommunereform i full fart forover er dette ikke lenger teoretiske problemstillinger og dermed heller ikke tida for å selge kraft i lange kontrakter. Til det er fylkas forutsigbarhet for kraftretter og inntekter for dårlig. Hvor lenge skal fylka leve med den uforutsigbarheten?

Odda vil ha fylkeskommunen med på å sikre industrien forutsigbarhet, men fylka har ingen forutsigbarhet å selge

Flere og evt større utbygginger krever sterk lokal forankring og oppslutning. De økonomiske incentivene går motsatt vei.

Fornybarsatsinga er i full gang. Nye avskrivingsregler for vind og høyere innslagspunkt for grunnrente på småkraft vil sette fart på sakene. Høyere CO2-pris pga av nye og spenstige klimamål i EU vil føre til høyere kraftpriser, som igjen vil gi nye incentiver. Samtidig rustes det norske kraftnettet opp, for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet og bringe fornybar kraft fram til forbrukerne.

Olje- og energiministeren har gjort det tydelig at han også ønsker større vannkraftprosjekter velkommen. Det kan være mye fornuft i bygging av større magasinkraftverk. Det gir færre naturinngrep til både kraftverk og nett og mer kraft for både inngrep og penger. Det er den regulerbare krafta som kommer med vannmagasinene som er mest verdifull, og mer verdifull vil den bli.

Utbygginger av kraftverk og linjer krever lokal aksept. Bare se hva Statnett har opplevd i Hardanger. Større utbygginger gir totalt sett færre naturinngrep, men lokalt sett blir de større. Det er ei stund siden nå, men vi måler fortsatt kraft i «Altakraftverk». Det sier noe om hvor vanskelig ting kan bli når naturverninteresser og lokal motstand finner hverandre.

Imens vet vi at fortsatt og stor produksjon av elektrisk kraft er et av de aller viktigste klimatiltakene, Norges kanskje viktigste bidrag. At norske myndigheter i denne situasjonen fortsetter utviklingen med å la de lokalsamfunnene og regionene som har kraftressursene sitte igjen med stadig mindre for dette, tror jeg er svært uheldig.

Ordninga med utjamning av nettkostnadene er så godt som borte. Regionalnettsordninga ble lagt død før den kom. Det er ingen plan for hvordan man skal unngå at det er de relativt få innbyggerne i  forbybarregionene som må ta kostnadene for nytt nett for å få ny fornybar kraft UT av regionen. Strukturendringer i nettbransjen er velkomment, men hjelper lite i denne sammenheng. Naturressursskatten har ikke vært prisjustert siden 1997. Nå vil man også heve innslagspunktet for denne hos småkraftverkene, til tross for at det ikke har incentiveffekt og kun fører til en omfordeling fra kommunesektoren til staten.

Jeg tror at kraftfylka mer enn gjerne stiller opp på en nasjonal og europeisk klimadugnad. Verdiskaping basert på unike naturressurser er intet onde når det er regionene som styrer utvikling og utnytting av sine ressurser, til beste for regionens innbyggere. Likevel er det mye som tyder på at nasjonale myndigheter undervurderer risikoen for manglende lokal oppslutning dersom dette etterhvert oppleves å koste langt mer enn det smaker. Enn si oppleves å være blodig urettferdig. SFE kaller den framtidige regionalnettsleia i forbybarregionene en udetonert bombe.

Samtidig pågår det en kommune- og regionreform. Foreløpig er det oppgavefordelinga som er på agendaen, men vi kommer etterhvert også til finansieringa. Vi ser at reformen vil sette rettighetene til kraftinntekter og eierskap til kraft i spill. Det må håndteres, men er først og fremst en unik mulighet til å koble energi- og regionalpolitikk og fordele inntektene fra kraftressursene på nytt. Til beste for klima, forbybarsatsing og regional utvikling.

Flere og evt større utbygginger krever sterk lokal forankring og oppslutning. De økonomiske incentivene går motsatt vei.

Vannkraftinvesteringer for 200 milliarder?

DN skriver i dag om en forsker på NTNU som mener Norge faktisk kan bli Tysklands batteri. Vi må bare investere opp mot 200 milliarder i ny vannkraft. For tyskerne blir det mye billigere å skaffe seg balansekraft slik enn via feks gasskraft i standbymodus. Klimagevinsten er stor. Verdiskapingspotensialet i Norge, om det faktisk blir et så stort marked for norsk kraft, er åpenbart enormt. Ikke minst for kraftfylka. Det vanskelige spørsmålet, sier professor Magnus Karpås, er hvem som skal betale for hva. Det kan vi være enige med han i. Det neste spørsmålet er da hvorfor det snakkes så lite om akkurat det i deler av bransjen og i de politiske korridorene.

Vannkraftinvesteringer for 200 milliarder?

IndustriEnergi skaper ny debatt om mellomlandskabler og elektrifisering

LO-forbundet IndustriEnergi har landsmøte denne uka og har brukt anledninga til å skape imponerende mye oppmerksomhet rundt lønnsomheten og klimanytten til mellomlandskabler og elektrifisering av offshoreinnstallasjonene våre. Mange melder seg på debatten, med mange ulike argument og det er ikke enkelt å holde tråden i det hele. Det kommer til å komme mange og kloke innlegg i denne debatten, allerede i dag. Cicero, hvor en av forskerne bak rapporten jobber, melder det slik: http://www.cicero.uio.no/webnews/index.aspx?id=12076  Jeg prøver meg likevel på et kraftfylkeperspektiv. For Kraftfylka er opptatt av nettopp dette: Balansen mellom klimapolitikk, fornybarsatsing, forsyningssikkerhet og industriens konkurransekraft. Jeg synes ikke IndustriEnergi finner den helt.

Det underliggende motivet til IndustriEnergi synes å være at krafta ikke skal sendes verken offshore eller til Tyskland, men heller brukes til norsk landbasert industri. CO2-rensing av nye gasskraftverk på sokkelen er bedre klimapolitikk enn å forsyne disse med fornybar kraft fra land.

Det som åpenbart bør bekymre kraftfylker i disse to sakene er kostnadene til investeringer i kraftnettet og den tilfeldige fordelingen av disse. Nasjonale satsinger må man finne nasjonale finansieringsløsninger på. Petroselskapene og kraftprodusentene må også finne seg i å betale for en stor andel av av investeringene. Det er de som skal ha varene, eller eksportere dem. Mellomlandskabler må være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Inntektene må overstige kostnadene. Fordelingseffektene, hvor man i dag ser at forbrukerne må betale mest og forbrukerne i enkelte regioner enda mer, må håndteres. Men er disse utfordringene grunn god nok til å gå mot disse tiltakene?

Fornybarsatsing og kraftoverskudd er ei forutsetning for at Norge kan fase ut fossilt brensel i petroleumsindustri og transport uten at det går ut over konkurransekraft og forsyningssikkerhet. Fornybarsatsing og økende kraftoverskudd gjør også Norge til et godt land å være i for folk og næring generelt, kraftforedlende industri spesielt. Man får verdifull grønn kraft til en relativt hyggelig pris. Så har kritikerne rett i at kraftprisen blir høyere når forbruket på sokkelen stiger og utvekslinga mot utlandet øker enn den ville blitt uten disse tiltakene, men med samme takt i fornybarsatsinga. Det siste er imidlertid ei feilslutning. Premisset er at elektrifisering og kabler ikke har betydning for hvor mye ny fornybar som blir bygget ut, dvs at verdien, markedet, ikke har betydning for om man investerer. Det har det selvfølgelig. Krafta kommer uansett til å bli dyrere, om CO2-prisen stiger, og det bør den jo.

Klimalogikken når det gjelder elektrifisering svikter også.  Argumentet er at vi må importere mer kraft fra et kullkraftbasert Europa og at kull er værre enn gass. Argumentet står seg kun dersom man overser at vi skal bygge ut ny fornybar kraft, ikke bare i Norge, men også i Europa. Det siste skjer nå med en fart de færreste kunne spådd for bare 5 år siden. Ja, raskere enn de fleste ville kunne drømme om.

Kraftfylker, kraftforedlende industri og forbrukere forøvrig er tjent med en balansert utvikling av produksjon og forbruk/eksport av kraft. Kraftproduksjon har fantastisk samfunnsnytte og er utvilsomt viktig for verdiskapinga i fylkene. Utviklinga av lokal kraftforedling i form av industri bygger på dette og er ikke avhengig av at man struper verken fornybarsatsing eller landets grenser, snarere tvert imot. Javisst er CO2-fangst viktig, men hvorfor ikke heller på industriprosesser hvor elektrifisering ikke er et aktuelt tiltak? Javisst er det viktig å beholde og utvikle kraftforedlende industri i Norge, både av verdiskapingshensyn og av hensyn til det globale klimaet, men fornybarsatsing og balansert utbygging av mellomlandskabler og elektrifisering truer ikke det. Det ville i så tilfelle være fryktelig rart at feks Norsk Hydro stiller seg positiv. Da er det viktigere å jobbe for å beholde de såkalte karbonlekkasjemekanismene i EUs kvotehandelsdirektiv (tildeling av direkte og indirekte CO2-kvoter), og å finne en nasjonal omfordelingsmekanisme av de kostnadene fornybarsatsinga medfører i enkelte regionalnett hvor fornybarpotensialet er størst, men kundene færrest.

IndustriEnergi skaper ny debatt om mellomlandskabler og elektrifisering

Forslag til Statsbudsjett 2015, virkning for Kraftfylka

I det framlagte forslaget for Statsbudsjett 2015 er der to gode og en dårlig nyhet for Kraftfylka. De gode er bedre rammebetingelser for fornybarsatsinga i form av nye avskrivingsregler for vindkraftinvesteringer og fjerning av grunnrenteskatt for småkraftverk. Sammen med annonseringa av konsesjon til 2 nye utenlandskabler vil dette kunne sette fart på utbyggingen av ny forbybar og dermed utnytting av Kraftfylkas fortrinn.

Den dårlige nyheten er fjerninga av 1/3 av budsjettet for nettutjamning. Det er et sterkt signal om at ordninga ikke har støtte og skal bort. For Kraftfylka blir det åpenbart viktig å få på plass andre mekanismer for kostnadsfordeling mellom regioner. Men dette er ikke en sak kun for Kraftfylka. Før eller siden vil folk flest i kraftfylker flest se at det er de som skal betale for europeiske og nasjonale politiske målsettinger. Nettselskapene i Kraftfylka må ta hensyn til dette. De kan ikke gjennomføre investeringer som åpenbart skader innbyggere og næringsliv i eget nettområde. Problemet lar seg ikke løse med økt effektivitet lokalt. Nasjonale satsinger må ha nasjonale løsninger for finansiering.

Forslag til Statsbudsjett 2015, virkning for Kraftfylka

Kraftfylker og kommune- og regionreformen

Det jobbes på spreng i nedsatte ekspertutvalg for å sette ut i verk endringene varslet i vårens kommuneproposisjon. Kommunene skal bli færre og større. Fylkene… Det er litt uklart, men dette skal også være en regionreform. Snart kommer de første tankene om oppgaver. Det skal ikke jeg legge meg så mye i her, det som opptar meg nå er hvilke konsekvenser dette får for Kraftfylka spesielt.

Når kommuner slår seg sammen og får flere innbyggere, får de automatisk mer konsesjonskraft da? Det betyr mindre konsesjonskraft til fylkeskommunene og mindre inntekter. Vi vet alle hva det igjen betyr. Om fylker slår seg sammen, skal eventuelt eierskap følge med inn i den nye regionen? Her er ingen enkle svar.

Trønderfylkene går foran med et slags eksempel. De er giftelystne, men nordtrønderne vil ikke at fylket skal ta med seg arvesølvet inn i et nytt Trøndelag. Her er det mye å tenke på, mye som må hensyntas. I første omgang setter vi saken på dagsorden. Samtidig prøver vi å få orden på hvilke juridiske problemstillinger vi egentlig står overfor, hvilke valg vi har. Det eneste som er sikkert er at det ikke er noe automatikk i at fylka/regionene får gode inntekter fra kraftressursene framover, eller at fylka/regionene vil være aktører på den kraftpolitiske arenaen. Det må vi i så tilfelle kjempe for.

I mellomtida en forsmak på en debatt som fort kan bli landsomfattende: http://www.namdalsavisa.no/Nyhet/article7615254.ece http://www.europower.com/Public/article237473.ece

Kraftfylker og kommune- og regionreformen