EU vil neppe droppe opprinnelsesgarantiordningen, men de vil nok ha ei ny

En av de få overraskelsene i Energimeldinga var regjeringens signaler om at de ønsket endringer i ordninga med opprinnelsesgarantier for kraft. I første omgang en endring med hvordan NVE bruker omsetning av opprinnelsesgarantier som grunnlag for å lage den årlige varedeklarasjonen for kraftforbruk, den som sier at norske forbrukere bare har brukt 9 % fornybar kraft, resten fossilt, fordi de ikke har kjøpt opprinnelsesgarantier. Dette har norske myndigheter muligheter til å gjøre noe med relativt raskt, for det handler om å utnytte det nasjonale handlingsrommet i EUs fornybardirektiv med vett.

Selve ordninga med opprinnelsesgarantier er nedfelt i direktivet og der har den norske regjeringa mindre de skulle ha sagt. Tord Lien har signalisert at de primært ønskes at ordningen ikke videreføres overhodet. Bergen Energi, som har omsetting av opprinnelsesgarantier som et kjerneprodukt, kom derfor sterkt på banen og mente at denne ordninga, den vil EU aldri droppe. Til det er fokuset på forbrukermakt og rettigheter altfor sterkt, både i EU generelt,og i arbeidet med Energiunionen spesielt.

Det har Bergen Energi helt rett i. EU-kommisjonen ønsker en ordning som bidrar til å styrke forbrukernes kunnskap om energien de kjøper og som utnytter forbrukernes etterspørsel etter grønn energi til å vri produksjon i den retninga. Ei slik ordning vil også tjene norske forbrukere og kraftprodusenter. Produsentene får betalt for å selge garantier for den fornybare krafta de har produsert til strømleverandører over hele Europa, som Bergen Energi.

Det Hans Petter Kildal i Bergen Energi ikke forteller, er at ordninga slik den er i dag ikke tjener forbrukerne og ikke bidrar til å øke etterspørselen etter fornybar energi. Europeiske strømleverandører kjøper inn alt Norge kan tilby av opprinnelsesgarantier og selger dette videre til sine kunder. Dette er kunder som ønsker at, og tror at, den samme strømleverandøren faktisk kjøper inn like store mengder fornybar energi, og at deres forbruk dermed bidrar til å øke etterspørselen og produksjonen av ny fornybar. At forbruket deres gir klimagevinst. Det skjer ikke. For hvorfor skulle strømleverandørene kjøpe grønn kraft når de ikke må, og grønnfarga (opprinnelsesgarantiene) kan kjøpes for seg selv, til en betydelig lavere pris?

Derfor er den europeiske forbrukerorganisasjonen (BEUC) sterkt kritisk til garantiordninga og har tatt til ordet for at den må endres. Samarbeidsorganet for de europeiske regulatorene (CEER, ”NVE-ene”) gjør det samme. I EU-kommisjonens høringsnotat for et nytt fornybardirektiv spør Kommisjonen nesten retorisk om ikke ordninga bør endres, for eks om ikke all elektrisitet bør merkes. Det er ”EUsk” for at ”dette funker ikke, hva skal vi gjøre?”. Ordninga vil bli endret, spørsmålet er om vi kan få til en endring som ivaretar norske interesser, eller om vi vil klamre oss til hvert vårt håp om at den forblir slik den er, eller blir kastet på skraphaugen?

EU-kommisjonens og regulatorenes mulige løsning er at all elektrisitet merkes med sin opprinnelse, enten det er kjernekraft, fornybart eller kull. Når all kraft får en merkelapp blir det vanskeligere å bruke ordninga til å ”grønnvaske” fossil kraft, slik det gjøres i dag. Regnestykket, antall sertifikater og antall KWh produsert, må gå opp til slutt. Slik sett vil dette knytte det faktiske strømmarkedet og sertifikatmarkedet sammen.

Den europeiske forbrukerorganisasjonen går enda lenger. De er enige i at all kraft må merkes, men vil i tillegg knytte opprinnelsesgarantiene tettere til kraftmarkedet. Det må være sammenheng mellom en kraftleverandørs oppstilling av garantier og deres faktiske innkjøp av kraft. Ingen skal kunne selge grønne garantier til kundene sine uten å også kjøpe inn tilsvarende mengder grønn kraft. Ideelt sett burde det også stilles krav til at inntektene fra salg av opprinnelsesgarantier blir brukt til fornybarprosjekter, mener organisasjonen. I alle fall om ordninga skal bidra til å endre verden, ikke bare gi litt større inntekter til de som allerede produserer fornybar kraft. Kraftfylka har argumentert for en kobling mellom garantimarkedet og det kraftmarkedet i sitt innspill til Kommisjonen. Elektronenes veier er selvfølgelig uransakelige, men kraftmarkedet er relativt transparent.

En slik endring vil, avhengig av design, kunne innebære at norske kraftprodusenter ikke får solgt opprinnelsesgarantier til europeiske kunder for større volum enn det som faktisk eksporteres av kraft. Det kan gi lavere inntekter fra ordninga, noe som åpenbart er lite ønskelig i ei tid med lave kraftpriser. Til gjengjeld får vi ei europeisk ordning som faktisk øker etterspørselen etter fornybar kraft, og dermed verdien av denne. Det kan til og med øke etterspørselen etter utenlandsforbindelser. Vi får anta at det er viktigere for produsentene enn å selge bare grønnfarga billig. Vi får også håpe at norsk kraftbransje, ved Energi Norge og andre, engasjerer seg i saken. Man sitter med en unik kompetanse både på markedsdesign og fornybaroverskudd. Dette er en kompetanse EU-kommisjonen vil vite å verdsette, om man deltar for å påvirke endringer som må komme, ikke for stanse dem.

Vi andre kan glede oss til å slippe oppslag om at Norge er utsolgt for fornybar kraft, diskusjonene om hvorvidt norsk kraftproduksjon er fornybar, om det egentlig er lavere utslipp fra el-biler osv. Forhåpentligvis kommer vi i framtida også til å bli spart for oppslag om etablering av Apples datasenter, basert på garantert norsk fornybar kraft, i Danmark.

Reklamer
EU vil neppe droppe opprinnelsesgarantiordningen, men de vil nok ha ei ny

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s