Regjeringa har nå fulgt opp Stortingets vedtak og lagt fram en melding om folkevalgte regioners nye rolle. Det var knytta store forventninger til meldinga. Flere fylkeskommuner er allerede i gang med ”nabopraten”, med den målsetting at større regioner vil kunne få flere oppgaver. Målsettingen er meldinga enig med dem i. Regionene bør bli større og færre, og da kan det bli snakk om flere oppgaver. Men hvilke oppgaver det er snakk om, der er meldinga lite konkret. De er få og små. Og Stortingets vedtak om å legge flere klima- og miljøoppgaver til regionene er ikke fulgt opp.
På den positive sida viser meldinga en grunnleggende god forståelse for hvorfor vi trenger et regionalt folkevalgt nivå, hva som er regionens samfunnsrolle. Mye av dette kunne vært skrevet av fylkene selv, eller av fagmiljøer med et varmt hjerte for regional utvikling. Det handler om helhetlig samfunnsutvikling samtidig som man pleier regionale fortrinn basert på særegen ressurstilgang. Det handler om næringsutvikling. Det handler om hvordan regionale planprosesser kan avveie ulike interesser mellom sektorer og forvaltningsnivåer. Man går så langt som å be regionene ta et enda strammere grep om disse oppgavene: Regionale planer må gjøres mer forpliktende og legge langt større vekt på arealplanlegging. Regionpolitikerne må tørre å gjøre prioriteringer i arealpolitikken og i større grad tydeliggjøre disse. Kun slik kan man spille rollen som samfunnsutvikler. Regjeringa er også tydelig på at regionene, som samfunnsutviklere, må få ansvar for klimatilpassing. Regionene skal ta større ansvar for å få ned utslippene lokalt.
Men, med ansvaret følger ikke redskaper, dvs forvaltningsansvar og virkemiddel. Forvaltningsoppgavene på klima-, miljø-, og energifeltet skal beholdes på statens hånd. Fordi det ifølge Klima- og miljødepartementet (KLD) er standardiserte oppgaver som ikke krever regionalt politisk skjønn. Fordi gjennomføring av en kunnskapsbasert klima og miljøpolitikk krever en faglig spisskompetanse som det ikke vil være kostnadseffektivt å bygge opp på regionalt nivå. Det nivået som allerede i dag er regional vannmyndighet, bør altså ikke ha denne kompetansen.
Her er Kraftfylka dypt uenig med KLDs og meldingas konklusjon. Produksjon av fornybar kraft, vannkraft og vindkraft, krever utnytting av begrensede naturressurser. Kraftforedlende industri og kraftdistribusjon like så. Aktivitetene legger beslag på store arealer og medfører store naturinngrep. Dette gjør kraft, utnytting av denne naturressursen, til et av de samfunnsfelt som krever størst grad av koordinering og samarbeid mellom både sektorer, nivåer og aktører. Ikke minst krever det tøffe avveiinger mellom ulike samfunnshensyn (”vekst eller vern”, ”naturvern eller klima”, ”lokal foredling eller krafteksport”) og mellom ulike lokale interesser (NIMBY). Utvikling og forvaltning av kraftressurser krever altså både politiske avveiinger og en lokal kunnskap som nødvendigvis ikke kan bli for lokal uten at det medfører samfunnsmessig suboptimale løsninger.
Fylkene spiller da også en viktig rolle i forvaltningen av kraftressursene og i tilretteleggingen for utnyttingen av disse allerede i dag. Fylkene/regionene har på dette grunnlag allerede, dog pga EU-påvirkning, blitt regional vannplanmyndighet og har ansvar for utarbeidelsen vindkraftplaner, og andre relevante arealplaner. De har konsesjonsansvar for mindre kraftverk, men opplever dog at dette ansvaret ikke er reelt og at fagmyndighetene fortsatt sitter med dette. Fylkene er også viktige høringsinstanser i konsesjonssaker knyttet til større vann- og vindkraft og annen ressursutnytting. For vurderingene i konsesjonsbehandlingene knyttet til utbygging vs vern henger uløselig sammen med fylkenes kjerneoppgaver som samfunnsutviklere; Regional arealplanlegging, miljø/klima og næringsutvikling.
Fylkenes stemme er dermed åpenbart viktig. Likevel er fylkene for en stor del unntatt forvaltningsansvar i disse sakene og skal, dersom Stortinget er enig, fortsatt være det. Dette strider åpenbart mot de grunnleggende kriteriene for oppgavefordelingen.
Kraftfylkas utgangspunkt er at saker knyttet til miljø- og ressursforvaltning hører hjemme på regionalt nivå og at disse må sakene knyttes nærmere til arealplanlegging og næringsutvikling enn i dag. Det krever forvaltningsansvar og ansvar for de flere av de virkemidlene som benyttes for å nå politiske mål på energi- og klimafeltet. På denne basis mener Kraftfylka at følgende kraftoppgaver bør legges til regionalt folkevalgt nivå:
- Overta flere av fylkesmannens miljøoppgaver
- Overta fylkesmannens utviklingsmidler
- Forvaltningsansvaret for ressursforvaltning av regional karakter (fra NVE)
- Heri også kraftkonsesjoner
- Må innebære en økning av ressursene knyttet til arbeidet med regionale vannplaner slik at regionalt nivå kan bidra slik som målsettingene er; Til et helhetlige vurderinger, utover de faglige siloer som sektormyndighetene opererer i.
- Veiledningsoppgaver av regional karakter som i dag ligger hos NVE og fylkesmannen. Man må vurdere om det er aktuelt å legge de regionale NVE-avdelingene under regional myndighet.
- Tilrettelegging for bruk/vern av naturressurser, herunder kraft: Dette handler om politiske prioriteringer og utnytting av komparative fortrinn.
- Tilskuddsordning klimatilpasning
- Tilskudd vassdragsforvaltning
- Overta Enovas støtteordning for energibesparing til husholdningene, og evt mindre bedrifter. Denne ordningen fungerer dårlig i dag, i motsetning til Enovas programmer for industri, og det er grunn til å tro at regionene i større grad kan mobilisere befolkningen til innsats her ved å knytte virkemidlene mot regionalt spesifikke utfordringer.
- Generell styrking av ressursene knyttet til oppfølging av lokale og regionale nettselskap og koordinering av nettutviklingsplaner med andre regionale planer.
Kommuneproposisjonen slår i tillegg fast at ansvaret for finansiering bør ligge hos den som har oppgaven. Uten myndighet vil ingen ta ansvar og det er i den sammenheng naturlig å peke på at en større andel av kraftinntektene bør tilfalle regionene når flere oppgaver på energifeltet overføres dit. Økonomisk avkastning av regionale naturressurser og tiltak i tilknytning til disse bør i større grad enn i dag tilfalle både berørte kommuner og regioner.
Krafttanker 