EU vil neppe droppe opprinnelsesgarantiordningen, men de vil nok ha ei ny

En av de få overraskelsene i Energimeldinga var regjeringens signaler om at de ønsket endringer i ordninga med opprinnelsesgarantier for kraft. I første omgang en endring med hvordan NVE bruker omsetning av opprinnelsesgarantier som grunnlag for å lage den årlige varedeklarasjonen for kraftforbruk, den som sier at norske forbrukere bare har brukt 9 % fornybar kraft, resten fossilt, fordi de ikke har kjøpt opprinnelsesgarantier. Dette har norske myndigheter muligheter til å gjøre noe med relativt raskt, for det handler om å utnytte det nasjonale handlingsrommet i EUs fornybardirektiv med vett.

Selve ordninga med opprinnelsesgarantier er nedfelt i direktivet og der har den norske regjeringa mindre de skulle ha sagt. Tord Lien har signalisert at de primært ønskes at ordningen ikke videreføres overhodet. Bergen Energi, som har omsetting av opprinnelsesgarantier som et kjerneprodukt, kom derfor sterkt på banen og mente at denne ordninga, den vil EU aldri droppe. Til det er fokuset på forbrukermakt og rettigheter altfor sterkt, både i EU generelt,og i arbeidet med Energiunionen spesielt.

Det har Bergen Energi helt rett i. EU-kommisjonen ønsker en ordning som bidrar til å styrke forbrukernes kunnskap om energien de kjøper og som utnytter forbrukernes etterspørsel etter grønn energi til å vri produksjon i den retninga. Ei slik ordning vil også tjene norske forbrukere og kraftprodusenter. Produsentene får betalt for å selge garantier for den fornybare krafta de har produsert til strømleverandører over hele Europa, som Bergen Energi.

Det Hans Petter Kildal i Bergen Energi ikke forteller, er at ordninga slik den er i dag ikke tjener forbrukerne og ikke bidrar til å øke etterspørselen etter fornybar energi. Europeiske strømleverandører kjøper inn alt Norge kan tilby av opprinnelsesgarantier og selger dette videre til sine kunder. Dette er kunder som ønsker at, og tror at, den samme strømleverandøren faktisk kjøper inn like store mengder fornybar energi, og at deres forbruk dermed bidrar til å øke etterspørselen og produksjonen av ny fornybar. At forbruket deres gir klimagevinst. Det skjer ikke. For hvorfor skulle strømleverandørene kjøpe grønn kraft når de ikke må, og grønnfarga (opprinnelsesgarantiene) kan kjøpes for seg selv, til en betydelig lavere pris?

Derfor er den europeiske forbrukerorganisasjonen (BEUC) sterkt kritisk til garantiordninga og har tatt til ordet for at den må endres. Samarbeidsorganet for de europeiske regulatorene (CEER, ”NVE-ene”) gjør det samme. I EU-kommisjonens høringsnotat for et nytt fornybardirektiv spør Kommisjonen nesten retorisk om ikke ordninga bør endres, for eks om ikke all elektrisitet bør merkes. Det er ”EUsk” for at ”dette funker ikke, hva skal vi gjøre?”. Ordninga vil bli endret, spørsmålet er om vi kan få til en endring som ivaretar norske interesser, eller om vi vil klamre oss til hvert vårt håp om at den forblir slik den er, eller blir kastet på skraphaugen?

EU-kommisjonens og regulatorenes mulige løsning er at all elektrisitet merkes med sin opprinnelse, enten det er kjernekraft, fornybart eller kull. Når all kraft får en merkelapp blir det vanskeligere å bruke ordninga til å ”grønnvaske” fossil kraft, slik det gjøres i dag. Regnestykket, antall sertifikater og antall KWh produsert, må gå opp til slutt. Slik sett vil dette knytte det faktiske strømmarkedet og sertifikatmarkedet sammen.

Den europeiske forbrukerorganisasjonen går enda lenger. De er enige i at all kraft må merkes, men vil i tillegg knytte opprinnelsesgarantiene tettere til kraftmarkedet. Det må være sammenheng mellom en kraftleverandørs oppstilling av garantier og deres faktiske innkjøp av kraft. Ingen skal kunne selge grønne garantier til kundene sine uten å også kjøpe inn tilsvarende mengder grønn kraft. Ideelt sett burde det også stilles krav til at inntektene fra salg av opprinnelsesgarantier blir brukt til fornybarprosjekter, mener organisasjonen. I alle fall om ordninga skal bidra til å endre verden, ikke bare gi litt større inntekter til de som allerede produserer fornybar kraft. Kraftfylka har argumentert for en kobling mellom garantimarkedet og det kraftmarkedet i sitt innspill til Kommisjonen. Elektronenes veier er selvfølgelig uransakelige, men kraftmarkedet er relativt transparent.

En slik endring vil, avhengig av design, kunne innebære at norske kraftprodusenter ikke får solgt opprinnelsesgarantier til europeiske kunder for større volum enn det som faktisk eksporteres av kraft. Det kan gi lavere inntekter fra ordninga, noe som åpenbart er lite ønskelig i ei tid med lave kraftpriser. Til gjengjeld får vi ei europeisk ordning som faktisk øker etterspørselen etter fornybar kraft, og dermed verdien av denne. Det kan til og med øke etterspørselen etter utenlandsforbindelser. Vi får anta at det er viktigere for produsentene enn å selge bare grønnfarga billig. Vi får også håpe at norsk kraftbransje, ved Energi Norge og andre, engasjerer seg i saken. Man sitter med en unik kompetanse både på markedsdesign og fornybaroverskudd. Dette er en kompetanse EU-kommisjonen vil vite å verdsette, om man deltar for å påvirke endringer som må komme, ikke for stanse dem.

Vi andre kan glede oss til å slippe oppslag om at Norge er utsolgt for fornybar kraft, diskusjonene om hvorvidt norsk kraftproduksjon er fornybar, om det egentlig er lavere utslipp fra el-biler osv. Forhåpentligvis kommer vi i framtida også til å bli spart for oppslag om etablering av Apples datasenter, basert på garantert norsk fornybar kraft, i Danmark.

Reklamer
EU vil neppe droppe opprinnelsesgarantiordningen, men de vil nok ha ei ny

Kraftoppgaver hører hjemme på regionalt nivå

Regjeringa har nå fulgt opp Stortingets vedtak og lagt fram en melding om folkevalgte regioners nye rolle. Det var knytta store forventninger til meldinga. Flere fylkeskommuner er allerede i gang med ”nabopraten”, med den målsetting at større regioner vil kunne få flere oppgaver. Målsettingen er meldinga enig med dem i. Regionene bør bli større og færre, og da kan det bli snakk om flere oppgaver. Men hvilke oppgaver det er snakk om, der er meldinga lite konkret. De er få og små. Og Stortingets vedtak om å legge flere klima- og miljøoppgaver til regionene er ikke fulgt opp.

På den positive sida viser meldinga en grunnleggende god forståelse for hvorfor vi trenger et regionalt folkevalgt nivå, hva som er regionens samfunnsrolle. Mye av dette kunne vært skrevet av fylkene selv, eller av fagmiljøer med et varmt hjerte for regional utvikling. Det handler om helhetlig samfunnsutvikling samtidig som man pleier regionale fortrinn basert på særegen ressurstilgang. Det handler om næringsutvikling. Det handler om hvordan regionale planprosesser kan avveie ulike interesser mellom sektorer og forvaltningsnivåer. Man går så langt som å be regionene ta et enda strammere grep om disse oppgavene: Regionale planer må gjøres mer forpliktende og legge langt større vekt på arealplanlegging.  Regionpolitikerne må tørre å gjøre prioriteringer i arealpolitikken og i større grad tydeliggjøre disse. Kun slik kan man spille rollen som samfunnsutvikler. Regjeringa er også tydelig på at regionene, som samfunnsutviklere, må få ansvar for klimatilpassing. Regionene skal ta større ansvar for å få ned utslippene lokalt.

Men, med ansvaret følger ikke redskaper, dvs forvaltningsansvar og virkemiddel. Forvaltningsoppgavene på klima-, miljø-, og energifeltet skal beholdes på statens hånd. Fordi det ifølge Klima- og miljødepartementet (KLD) er standardiserte oppgaver som ikke krever regionalt politisk skjønn. Fordi gjennomføring av en kunnskapsbasert klima­ og miljøpolitikk krever en faglig spisskompetanse som det ikke vil være kostnadseffektivt å bygge opp på regionalt nivå. Det nivået som allerede i dag er regional vannmyndighet, bør altså ikke ha denne kompetansen.

Her er Kraftfylka dypt uenig med KLDs og meldingas konklusjon. Produksjon av fornybar kraft, vannkraft og vindkraft, krever utnytting av begrensede naturressurser. Kraftforedlende industri og kraftdistribusjon like så. Aktivitetene legger beslag på store arealer og medfører store naturinngrep. Dette gjør kraft, utnytting av denne naturressursen, til et av de samfunnsfelt som krever størst grad av koordinering og samarbeid mellom både sektorer, nivåer og aktører. Ikke minst krever det tøffe  avveiinger mellom ulike samfunnshensyn (”vekst eller vern”, ”naturvern eller klima”, ”lokal foredling eller krafteksport”) og mellom ulike lokale interesser (NIMBY). Utvikling og forvaltning av kraftressurser krever altså både politiske avveiinger og en lokal kunnskap som nødvendigvis ikke kan bli for lokal uten at det medfører samfunnsmessig suboptimale løsninger.

Fylkene spiller da også en viktig rolle i forvaltningen av kraftressursene og i tilretteleggingen for utnyttingen av disse allerede i dag. Fylkene/regionene har på dette grunnlag allerede, dog pga EU-påvirkning, blitt regional vannplanmyndighet og har ansvar for utarbeidelsen vindkraftplaner, og andre relevante arealplaner. De har konsesjonsansvar for mindre kraftverk, men opplever dog at dette ansvaret ikke er reelt og at fagmyndighetene fortsatt sitter med dette. Fylkene er også viktige høringsinstanser i konsesjonssaker knyttet til større vann- og vindkraft og annen ressursutnytting. For vurderingene  i konsesjonsbehandlingene knyttet til utbygging vs vern henger uløselig  sammen med fylkenes kjerneoppgaver som samfunnsutviklere; Regional arealplanlegging, miljø/klima og næringsutvikling.

Fylkenes stemme er dermed åpenbart viktig. Likevel er fylkene for en stor del unntatt forvaltningsansvar i disse sakene og skal, dersom Stortinget er enig, fortsatt være det. Dette strider åpenbart mot de grunnleggende kriteriene for oppgavefordelingen.

Kraftfylkas utgangspunkt er at saker knyttet til miljø- og ressursforvaltning hører hjemme på regionalt nivå og at disse må sakene  knyttes nærmere til arealplanlegging og næringsutvikling enn i dag. Det krever forvaltningsansvar og ansvar for de flere av de virkemidlene som benyttes for å nå politiske mål på energi- og klimafeltet. På denne basis mener Kraftfylka at følgende kraftoppgaver bør legges til regionalt folkevalgt nivå:

  1. Overta flere av fylkesmannens miljøoppgaver
  2. Overta fylkesmannens utviklingsmidler
  3. Forvaltningsansvaret for ressursforvaltning av regional karakter (fra NVE)
    • Heri også kraftkonsesjoner
    • Må innebære en økning av ressursene knyttet til arbeidet med regionale vannplaner slik at regionalt nivå kan bidra slik som målsettingene er; Til et helhetlige vurderinger, utover de faglige siloer som sektormyndighetene opererer i.
  4. Veiledningsoppgaver av regional karakter som i dag ligger hos NVE og fylkesmannen. Man må vurdere om det er aktuelt å legge de regionale NVE-avdelingene under regional myndighet.
  5. Tilrettelegging for bruk/vern av naturressurser, herunder kraft: Dette handler om politiske prioriteringer og utnytting av komparative fortrinn.
    • Tilskuddsordning klimatilpasning
    • Tilskudd vassdragsforvaltning
  6. Overta Enovas støtteordning for energibesparing til husholdningene, og evt mindre bedrifter. Denne ordningen fungerer dårlig i dag, i motsetning til Enovas programmer for industri, og det er grunn til å tro at regionene i større grad kan mobilisere befolkningen til innsats her ved å knytte virkemidlene mot regionalt spesifikke utfordringer.
  7. Generell styrking av ressursene knyttet til oppfølging av lokale og regionale nettselskap og koordinering av nettutviklingsplaner med andre regionale planer.

Kommuneproposisjonen slår i tillegg fast at ansvaret for finansiering bør ligge hos den som har oppgaven. Uten myndighet vil ingen ta ansvar og det er i den sammenheng naturlig å peke på at en større andel av kraftinntektene bør tilfalle regionene når flere oppgaver på energifeltet overføres dit. Økonomisk avkastning av regionale naturressurser og tiltak i tilknytning til disse bør i større grad enn i dag tilfalle både berørte kommuner og regioner.

Kraftoppgaver hører hjemme på regionalt nivå

Regjeringa følger opp Reitenutvalgets anbefalinger i lovforslag

Regjeringa har lenge varslet at de ønsket å følge opp mange av Reitenutvalgets anbefalinger. Før jul fikk Stortinget oversendt de av disse som krever lovendringer: Prop. 35 L (2015-216): Endringer i energiloven (skille mellom nettvirksomhet og annen virksomhet mv.).

Hovedsaken i lovforslaget er en styrking av nettselskapenes nøytralitet ved at loven vil stille krav om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom all nettvirksomhet og annen virksomhet. Det vil si at monopolvirksomheten nett ikke kan eies/kontrolleres av en juridisk enhet som også driver med konkurranseutsatt virksomhet (kraftproduksjon, strømsalg, entreprenør mm). I dag gjelder dette kravet bare for selskaper med flere enn 100 000 kunder, dvs kun en håndfull av Norges 130 nettselskap.

Det nye kravet vil dermed innebære at de langt fleste av landets nettselskaper må omorganisere slik at det ikke blir mulig for virksomhet innen feks kraftproduksjon å ha avgjørende innflytelse på driften av nettvirksomheten. En slik omorganisering vil ventelig koste både tid og penger. Samtidig går ikke regjeringa i sitt lovforslag like langt som det Reitenutvalget gjorde i sine anbefalinger og kravene bør derfor være innenfor det de fleste vil kunne klare. De fleste nettselskap er også i gang med denne prosessen.

Kraftfylka har helt siden Reitenutvalget kom med sin rapport støttet forslaget om selskapsmessig og funksjonelt skille. Vi mener at en styrking av nettselskapenes nøytralitet vil bidra til mer effektiv drift og bidra til å redusere antall anklager om at nettselskapene favoriserer egne virksomheter foran andre kunder. Samtidig er vi kritiske til at dette kravet fremmes som et ledd i en prosess med å redusere antall nettselskap og til bedre fordeling av nettkostnadene.

For det første vil de aller fleste nettselskap kunne oppfylle kravene uten utsalg og sammenslåinger. For det andre er det så stor konsentrasjon av investeringene innafor ny fornybar og nett at de nettselskapene det gjelder ikke bare må slå seg sammen med naboselskapet, men også må sørge for at det nye nettselskapet omfatter en av storbyene for å få kunder nok til å spre kostnadene. Det er i så tilfelle en prosess som vil ta lang tid. I mellomtiden øker nettleia i fornybarregionene til dels dramatisk. Lovforslaget er derfor ingen løsning på problemet med fordeling av kostnadene i regionalnettet og bør heller ikke selges inn som sådan.

I oppfølgingen av EUs 3. elmarkedsdirektiv må Norge redusere antall nettnivåer fra tre til to. Det vil si at regionalnettet skal bort. Samtidig stilles det strenge krav til operatører av transmisjonsnett. Transmisjonsnett kan i framtiden kun eies og driftes av TSO, i Norge Statnett. Grenseoppgangen mellom transmisjonsnett og dagens regionalnett blir dermed svært viktig. Regjeringa foreslår at hele dagens sentralnett i utgangspunktet defineres som transmisjon, samt at departementet får ansvar for framtidige justeringer og vurderinger i henhold til en definisjon som tas inn i energiloven. For framtiden skal transmisjonsnett defineres som nettanlegg fra og med 200 kV, samt 132 kV-anlegg med betydning for driften av førstnevnte. Interessant nok vil alle så langt planlagte kommersielle mellomlandsforbindelser falle inn under denne definisjonen og det synes derfor å være et misforhold mellom dette og forrige forslag til endring av energiloven, som åpnet for privat eierskap til mellomlandsforbindelser.

For de nevnte 132-kV-anleggene med betydning for driften av transmisjonsnettet pekes det spesifikt på 132 kV-anlegg som i dag er del av sentralnettet og som skal driftes parallelt med nybygd transmisjonsnett. Disse 132-kV-anleggene, skriver man i lovforslaget, vil være som transmisjon å anse også i framtiden. Med dette svarer regjeringa på et nødrop fra Sogn og Fjordane, Elkem og Hydro, om at de ved ferdigstillelse av nytt transmisjonsnett i området ville kunne risikere å havne i regionalnettet og dermed måtte være med på å dele på kostnadene der. Det ville i så tilfelle innebære en mangedobling av nettleia for industribedriftene. Definisjonen er dermed allerede feiret som en politisk seier. Den foreslåtte definisjonen av transmisjonsnettet gjør imidlertid ingen nytte for alle de andre kraftintensive virksomhetene som i dag ligger i regionalnett med store utfordringer knyttet til forholdet mellom investeringbehov og antall kunder til å dele på kostnadskaka. Det eneste nye for disse er hvor de skal adressere sitt ønske om at nettet defineres som transmisjon.

Kraftfylka mener det er svært uheldig at vi har kommet i den situasjonen at bedrifter, kommuner og fylker ikke ser andre muligheter enn å ønske seg en definisjon av nettanlegg som i praksis definerer anlegget ut av lokalt/regionalt eierskap. Det til tross for at fagmyndighetene allerede i 2009 advarte om at fornybarpotensial og investeringsbehov i nettet var svært ulikt fordelt utover landet. Dette understreker igjen viktigheten av å finne en annen løsning på utfordringene med kostnadsfordelinga. Kraftfylka har sammen med mange andre kommet med flere forslag som verken vil hindre ønsket strukturreform eller være disincentiver til økt effektivitet og håper disse vurderes grundig i forbindelse med energimeldinga.

Til tross for mange motforestillinger i høringsrundene viderefører regjeringa forslaget om å opprette systemoperatører også for distribusjonsnettet, DSO-er. Utformingen vil bli fulgt opp i et eget forskriftsarbeid som Kraftfylka vil følge med. Vi ser klar nytte av bedre regional koordinering av nettutvikling og -drift, men det må stilles svært strenge krav til nøytraliteten til en operatør dersom den skal kunne pålegge andre selskaper å investere.

Regjeringa foreslår også at det utarbeides en forskrift som gir NVE fullmakt til å omgjøre vedtak om nettselskapenes inntektsramme, dersom disse rammene bygger på feil datagrunnlag. Det vil medføre en betydelig ulempe og uforutsigbarhet for de nettselskapene det gjelder, men Kraftfylka mener at hensynet til kundene, som ikke bør betale mer enn det som er nødvendig for å dekke kostnadene, er viktigst og har derfor støtte forslaget som kom på dette.

 

Regjeringa følger opp Reitenutvalgets anbefalinger i lovforslag

There is no such thing as a free lunch. Kraftnettet er brukerfinansiert.

Statnett har sluppet et par nyheter denne uka. Den ene, om at bygginga av ny sentralnettslinje til Finnmark blir skjøvet to år fram i tid, blir mottatt med jubel i regionen og presentert som en politisk seier. Dagens nyhet, om fastsetting av sentralnettstariffen for 2016, får noe mindre oppmerksomhet. Nå er ikke sentralnettstariffen det enkleste temaet å lage sexy oppslag på, men de to sakene henger uløselig sammen. Som så ofte før forbigås koblingen i stillhet. Dels bevisst, dels fordi man ikke tenker på at det er slik det henger sammen: Kraftnettet er brukerfinansiert. Når staten gir konsesjon til bygging eller oppgradering av nett, innebærer det også en tillatelse til at netteier krever kostnadene sine dekket. Dekket av nettkundene.

Det nye sentralnettet i Finnmark har ei kostnadsramme på 8-12 mrd kroner. Det utgjør en betydelig andel av de investeringer Statnett skal gjøre i årene framover. Og, vi er inne i en periode med historisk høy investeringsaktivitet i det norske kraftnettet. Det vil gi tilsvarende «rekorder» i nettleia. Statnett meldte i dag at kostnaden for alminnelig forbruk vil øke fra 200 til 230 kroner per KW til neste år. Det er i henhold til planen, tariffstrategien, som forutsa at sentralnettsleia ville bli omlag doblet fra 2014 til 2018.

Det er gode grunner til at investeringstakten øker. Også i kraftnettet er det vedlikeholdsetterslep. Fornybarsatsinga krever sitt, det samme gjør petroleumsaktiviteten i feks Finnmark, forbruksendringer og befolkningsvekst. Selvfølgelig er det uakseptabelt at Troms og Finnmark kan mørklegges i timevis på grunn av en boltefeil. Selvfølgelig skal vi ta vare på kostbar infrastruktur. Men, vi må altså også tenke på at kostnadene skal dekkes. Det er oss forbrukere Statnett viser omtanke for når de er skeptiske til å bygge nytt sentralnett i Trøndelag dersom det ikke blir vindkraftutbygging der. Det var den omtanken som i utgangspunktet gjorde at de helst ville vite om det kom nytt stort forbruk til Finnmark før de fattet beslutning om nytt sentralnett. Fordi nytt, stor forbruk også ville gi samfunnet inntekter, og flere til å dele på regninga. Man bygger ikke firefelts motorvei der det ikke trengs i håp om at det vil være behov i framtida, for folk flest si regning.Det kan være greit å tenke på neste gang noen krever nytt nett, og det straks: Kravet innebærer også høyere regning for forbrukerne.

Heldigvis for norske forbrukere er prisen på strømmen som fraktes i nettet lav. Sammenligner vi oss med andre land er den generelle kostnaden for strømforbruk i Norge veldig lav. Vi flyter over av kraft og vi ødsler med den. Statnetts kostnader skal deles på alle landets forbrukere og vi skal nok stå han av.

Bekymringa er de investeringene de regionale nettselskapene skal gjøre. De er inne i samme boomen. Behovene er størst der krafta finnes. Det vil i praksis si i den befolkningsmessige periferien. Investeringene finansieres på samme måte, av kundene, i periferien. Det ligger i sakens natur at de er ikke mange. DET kan bli en langt tøffere tørn, ikke minst for næringslivet i distriktene.

Det er da Kraftfylka spør: Er det virkelig forbrukerne i fornybarregionene som skal betale for de utbyggingene som trengs for at nasjonen skal nå fornybarmålene og for å få nok til strøm inn til de større byene? Skal virkelig antallet kunder, altså betalere, være et større konkurransefortrinn for nettselskap og regioner enn nærhet til fornybarressursene?

Forhåpentligvis ikke. Det finnes løsninger, for den som vil ha.

There is no such thing as a free lunch. Kraftnettet er brukerfinansiert.

Er det bortkastet å spare på strømmen?

Den mest miljøvennlige KWh er den KWh som aldri blir brukt, heter det.  Energieffektivisering og -sparing skal derfor, i teorien, spille en like viktig rolle i Norge og Europas energi- og klimapolitikk som fornybarsatsing og utslippskutt. Det internasjonale energibyrået (IEA) gjentar igjen og igjen at effektivisering må stå for den største delen av utslippskuttene. Stadig nye rapporter viser at effektivisering er den rimeligste måten å kutte utslipp på. Enovas satsing på effektiviseringstiltak i industrien har gitt os noen av de mest vellykkede klimaprosjektene i Norge, de prosjektene som står for de største utslippskuttene, direkte og indirekte, og som forklarer det faktum at det står stadig færre KWh bak hvert tonn metall produsert på berget. Og, også effektivisering betyr nye, grønne arbeidsplasser. Teknologi skal utvikles, anlegg bygges, vinduer skiftes. Frigjort kraft kan brukes i ny industri, i kraftforedling og serverparker.

Likevel diskuterer vi stadig om det har noe for seg å oppfordre nordmenn og norske bedrifter til å spare energi.

Ett er den type sparing vi har sett i underskuddstider, hvor fattige og eldre sitter og fryser i mørket. Det skal vi selvfølgelig ikke ha noe av i et fornybart overflodsrike. Men skal vi virkelig fyre for både kråke og fisk, fordi vi har så mye kraft, og den er så billig? Skal vi la være å utvikle nye, smarte, energisparende løsninger fordi disse på svært kort sikt er mer kostbare enn sløsingen? I en global sammenheng er norsk vannkraft som gull å regne. Skal vi virkelig diskutere om denne skal brukes til elektrifisering og foredling, eller til oppvarming av norske gårdsplasser, eller annen sløsing. Altså i praksis absolutt ingenting?

Vi skal tydeligvis det. Energibransjen raste da el-avgiften ble økt, og argumenterte nettopp med at prisen er fryktelig lav og evt sparing ville føre den ytterligere ned. Det kan være mange gode grunner til å undres over at avgiftene øker på fornybart og ikke fossilt, men det er en annen debatt. Og nå har altså Tord Lien akkurat fått en rapport fra SSB som sier at det ikke er god klimapolitikk, eller god samfunnsøkonomi, å oppfordre det norske folk om å spare strøm i heimen. For når folk sparer strøm går prisen ned og da kan norsk industri bruke mer. Og problemet er…..?!

Heldigvis har vi mange kloke og taleføre til å argumentere mot SSB i akkurat denne saken. La oss håpe at energiministeren hører på dem. Les hva de sier hos TU.no.

Er det bortkastet å spare på strømmen?

«Brussel» vil sette NVE under EU-administrasjon og øke den norske kraftprisen

Overskrifta er selvfølgelig satt på spissen, men av og til kjennes det ekstra påtrengende å reflektere over hvordan EU-tilknyttinga påvirker det norske kraftmarkedet og bransjen. Oppmerksomheta rundt faktumet er definitivt ikke for stor og saken opptar ikke mange sjelene.

Forrige ukes største happening i så måte var EU-kommisjonens lansering av planene om en Energiunion; et program for arbeidet innen energi- og klima i årene fremover. Nå skal det virkelig settes fart på arbeidet med å gjøre fri flyt av energi til den femte friheten: Energisikkerheten skal økes, klimautslippene skal ned og EU skal bli verdensledende innen fornybar energi.

Planen angår også utenforlandet Norge, selv om vi ligger langt foran EU både på fornybar, liberalisering av kraftmarkedet og nettilknytting til landene rundt oss. Det står faktisk, svart på hvitt: «Will continue to integrate Norway fully into its internal energy policies». Det handler selvfølgelig om tilgangen til norsk gass, men det er elektrisiteten som står i fokus i EU nå. Og EUs eldirektiver gjelder også i Norge, selv om vi fortsatt strever med å finne ut hvordan det tredje av dem skal gjennomføres. I planen varsles det nettopp om sterkere tiltak for å få landene til å implementere allerede besluttede regler. Det handler slikt som skille mellom nett og produksjon, fri prissetting, gjerne flaskehalser, forbrukermakt osv. Et felles marked må ha felles regler. I framtida kanskje også grenseoverskridende statsstøtte for ny fornybar energi.

For å oppnå dette vil man gi europeiske institusjoner mer makt over nasjonale energimyndigheter. ACER, sammenslutningen av europeiske regulatorer (NVE-er) skal ikke lenger bare ha en rådgivende rolle, men overnasjonal makt. Det kan bli en hodepine for Norge, som om ikke NVEs bisitterrolle i et rådgivende ACER var vanskelig nok. Nå må vi på et eller annet vis finne ut hvordan ESA skal kunne sørge for at vi følger opp EU-reglene også på de områdene NVE vanligvis styrer.

Da får vi trøste oss med at EU-parlamentet et par dager før bestemte at den norske kraftprisen skal opp…. Dvs de har bestemt hvordan de skal reformere EUs kvotehandelsdirektiv, slik at prisen på utslippskvoter for CO2 går opp. Halvparten av EUs og Norges utslipp reguleres i kvotehandelssystemet, som fastsetter at utslipp må betales med kvoter som bare er tilgjengelig i et visst og synkende antall. Det skal stimulere til utslippsreduserende tiltak, der det er billigst å gjøre dem.

Problemet de siste årene har vært at markedet har flommet over av kvoter. Kvotetaket er satt og kvoter delt ut på basis av utviklinga før finanskrise, redusert kraft- og industriproduksjon. De fleste tiltak for varige utslippskutt behøver en kvotepris på minimum 15 euro for å bli lønnsomme, helst over 30. Etter finanskrisa har prisen vært nede i 3 og er nå omlag 7 euro. Flere tiltak for å øke prisen var allerede vedtatt som et ledd i klima- og energiplanen for 2021-2030. I forrige uke bestemte EU-parlamentet at de ville framskynde det viktigste til 2018/2019: Markedsstabilitetsreserven (MSR), et system som automatisk trekker ut eller putter inn kvoter markedet dersom prisen blir for lav, eller for høy. Dette vil få en effekt på kvoteprisen. Nøyaktig hvor stor er det umulig å si, men jeg ser enkelte analytikere spå kvotepriser på 30 euro allerede i 2020. Så langt er markedet avventende.

Dette vil få sterk og direkte effekt i Norge. Norske produsenter av utslippsfri kraft betaler selvfølgelig ingenting, men kraftprisen settes i et felles marked, og av den dyreste produsenten. Prismessig innholder en MW norsk kraft omlag 0,6 tonn CO2 og en kvotepris på 30 euro/tonn gir en prisøkning på 16 øre/KWh, og norske kraftprodusenter ekstra inntekter på 18 milliarder kroner i året. Det gir lystige framtidsutsikter for fornybarsektoren og grunnlag for fortsatt fornybarutbygging også uten støtteordninger. Men om vi fortsatt også skal foredle norsk fornybar kraft blir det avgjørende å sikre hjem de såkalte karbonlekkasjemekanismene. For å hindre industriutflytting og økte globale utslipp må effektiv industri bli tildelt sin andel utslippskvoter, og de må få kompensasjon for CO2-andelen i kraftprisen. Ellers vil vinninga fort gå opp i spinninga, også for Kraftfylka.

Detaljene i dette avgjøres også i Brussel. Forhåpentligvis med norske myndigheter tett på. Først skal imidlertid medlemslandene godkjenne beslutningene som ble fattet forrige uke. Det er ikke plankekjøring, der finnes motstand hos «kullandene», som Polen. Den store majoriteten er imidlertid positiv og løftet om gode karbonlekkasjemekanismer og, ikke minst, ønsket om større uavhengighet til Russisk gass kan gjøre selv polakkene til ivrige klimapolitikere.

«Brussel» vil sette NVE under EU-administrasjon og øke den norske kraftprisen

Valdres illustrerer kommunereformens potesielt dramatiske effekt på Kraftfylkas rettigheter

Et oppslag i Avisa Valdres i begynnelse av måneden illustrer godt hvordan kommunereformen truer fylkeskommunenes kraftrettigheter og dermed inntekter. Kommunesammenslåing gir større forbruk i kommunen og med det overtar man kraft som tidligere har gått til fylket: 15-25 millioner ekstra til en Valdreskommune, inntekter som tidligere har tilfalt Oppland fylke. Dette er åpenbart en gulrot for kraftkommunene i den pågående prosessen. Den gulrota unner Kraftfylka kommunene. Det kan likvel ikke være riktig at fylkene skal bli sittende uten kraftrettigheter og med et dramatisk bortfall av inntekter. Fylkene er som regionale utviklingsaktører viktige stemmer i norsk energipolitikk. Mange fylker er sterkt engasjerte og involverte kraftbransjen og iherdige tilretteleggere for utvikling av naturressursene. I noen tilfeller er fylkenes konsesjonskraft også allerede solgt i lange kontrakter. Saken må derfor høyere opp på den politiske dagsorden, med det samme.

Valdres illustrerer kommunereformens potesielt dramatiske effekt på Kraftfylkas rettigheter